Karsten Alnæs
startet på Vahl i 1952, 2 år realskole og deretter 3 år gymnas. Russ i 1957. Egentlig ikke Kampen-/Oslo-gutt siden han kom til Oslo fra Hønefoss som 9-åring. Gikk på Kampen folkeskole. Skulle vise seg i gymtimen og ville konkurrere med en annen gutt som også hadde bandasjer. Han måtte han kunne slå. Gutten viste seg å være Einar Bruno Larsen. De ble venner for resten av livet.
Den gang måtte man ha forholdsvis gode karakterer for å komme inn på realskolen. Mange søkte ikke en gang. Klassen på Kampen hadde «31 gutter og en spanjol». 6 av 32 klassekamerater begynte på Vahl. 5 år senere var Karsten den eneste som tok artium. Vahl var ikke en eliteskole, men en typisk østkantskole. Mange familier på Kampen trengte at de unge menneskene gikk ut i arbeidslivet og bidro til familiens underhold. Karsten syntes Kampen/Tøyen var et godt og trygt sted å vokse opp.
Fikk venner på Vahl som han har hatt hele livet og de treffes ofte den dag i dag. Noe som bandt dem sammen var sportsklubben 09. Boksingen sto høyt i disse områdene – det var betraktet som en edel sport. De trente på et loftsrom i Sigurds gate 7 og skulle lære å parere. Treneren ba den sterkeste av guttene å slå til. Det gjorde gutten og fikk inn et kjempeslag. Treneren gikk i gulvet og måtte bæres ned mens alle guttene gråt. Men det gikk bra.
Vahl var et godt sted å være. Lærerne sto sentralt og det var mange markante personligheter. Johan Midgaard, rektor og historielærer, fanget interessen fra dag en - «For 500 år siden i dag 29/5 erobret tyrkerne Konstantinopel fra den kristne, greske keiseren.» Karsten var 15 år nettopp denne dagen og dette gjorde stort inntrykk på han. Midgaard sa da tll Karsten: «Du skal se dette er et tegn». Han levendegjorde hendelsen. Vi så at de klatret over murene og hørte krigsropene. Vi «så» flagget med den muslimske halvmånen ble heist og det kristne symbolet firt.
Lærer Sverre Engebretsen (kalt Kula – opptatt av nynorsk) fra Porsgrunn var filolog, sosialist og arbeiderparti-mann. Han skapte nærhet til faget. For eksempel oppførte de skuespill i klasserommet. «Vår ære og vår makt» av Nordahl Grieg som omhandlet krigsseilernes forhold under 1. verdenskrig, - deres skjebne og redernes profitt. Karsten fikk spille hovedrollen, kalt Vingrisen og gikk så opp i rollen at i et halvt år het han bare Vingrisen. De fikk lese Peer Gynt i 1. gym, noe som var ganske avansert. Karsten mente selv han passet i hovedrollen siden Mor Åse sier Peer du lyver – og det gjorde Karsten også. Også Haugtussa ble presentert av Engebretsen med stor innlevelse.
Karsten gikk på reallinjen med lærere i matte og fysikk som var så som så. Til dels gamle og langsomme. Men hvordan inspirer man for matematikk? En venn anbefalte boken «Matematikk for millioner» av Lancelot Hogben. Den ga inspirasjon, men Karsten var filolog når det kom til stykket og fikk ikke bruk for realfagene.
En annen lærer var Wilhelm Kihl, norgesmester i vektløfting, som hadde doktorgrad i runologi og Humlenes fargesans. Rektor ble full av ærefrykt over en som kunne ha så stor faglig bredde. Han hadde en fransklærerinne, Louise Bohr Nilsen, som var veldig eksotisk og ba han med på kino – angivelig for å straffe han. Hun hadde oversatt Steinbeck og Hemingway, kjente dem og fortalte om spennende episoder.
Idretten var veldig sentral. Det var skoleturneringer hvor hver klasse stilte et lag. Når det ble holdt innendørs var det stort oppstyr og bråk på galleriet i gymsalen. Idrettsdagen var et stort anlagt arrangement.
Karsten engasjerte seg i Gymnassamfunnet Frysja. Det var et debattorgan, tok opp politiske spørsmål og var dominert av AUF’ere og Kommunistisk ungdom. Det var heftige og gråtkvalte diskusjoner for eksempel om oppstanden i Ungarn i 1956. Det var mye politisk aktiv og våken ungdom på Vahl. Andre temaer var borgerlig konfirmasjon og "pornografi – er det nødvendig"? Foredragets tittel var «Pornografiens rensende betydning for arbeidersjelen». Etter møtet ble Karsten innkalt til rektor som mente at reklamen for møte «høvet seg ikke». Det var også mye musikk på skolen og særlig jazz. Karsten fikk sønn til konfirmasjonspresten sin til å holde konsert. Det var Einar «Pastorn» Iversen. Han er omtalt i «Kjempesmell og blå dager». Jan Bøhler spilte i Big Chief og Asphaug oldtimers. Og soaréene var ofte og samlet mange og kjente navn som Wenche Myhre, Karin Krog og Jon Fredriksen. Karsten nevnte også at det det var mye turer, skidager i Østmarka, terrengløp og i det hele tatt vektlegging av friluftsliv.
Hans-Petter Aas
regner seg som 4. generasjons Oslo-borger. Han vokste opp i Konows gate, men gikk på Vahl skole. Fortalte om sin familiebakgrunn hvor idrett og politikk var en viktig faktor. Meldte seg inn i Gamlebyen Idrettsforening/GIF i 1956, 10 år gammel. Fortalte også fra sin tid i Vålerenga Idrettsforening og hvordan han erfarte at enkelte hadde en medfødt ballteft og andre var gode løpere. Mantra var at det du hadde talent for skulle du bygge videre på.
Jordal Amfi kom i 1952 OL. Optimismen rådet etter krigen og idrettens betydning ble vektlagt. Hofmo og Gerhardsen sørget for at det ble bygd anlegg. Idrettsanleggene betød sosial utvikling og samlet til innsats for felleskapet. Du kunne komme fra Kampen eller Vålerenga, ha forskjellig bakgrunn, men her var man like. De var en bærende kraft.
Kjente spillere stilte opp for guttelagene og ble en viktig inspirasjon. Hans-Petter viste bilde fra Vahl skole i 1960 – gutta kom fra Gamlebyen og jentene fra forskjellige steder. De ble skolemestre i 1962 i ishockey. Men det var mange gode skolelag med flinke spillere. Arne Mikkelsen var en storspiller på 60- og 70-tallet. Han var en kunstner på skøyter. Han bare fløt bortover.
Guttelagene fikk også reise utenlands. I kampene mot Sverige vant først de norske guttelagene, men de andre fikk bedre treningsforhold så senere tapte de norske alle kampene. Svenskene hadde isfrosne kunstbaner alle steder – i Norge var det nesten ingen.
Vahl var veldig gode i fotball og vant skolemesterskapet i 1963. Pål Bye, håndball, var på et tidspunkt verdens beste keeper. Tor Egil Johansen, «Toro», startet i 1. real på Vahl. Han hadde kjærlighet til fotballen og en sterk drive som ingen annen. Han bodde i «Nr. 13», Heimdalsgata 26B
Arne Kotte fra Steinkjær var en av de store fotballheltene på 1950-tallet. Hans-Erik og en kammerat syklet fra Oslo til Steinkjer for å møte han. De kom frem og Kotte stilte opp. Christian «Kikkan» Petersen var en kjent ishockeyspiller. Han var ganske liten, men sa selv at han følte seg som en tiøring blant 5-øringer. Mangel flere ble nevnt og alle var noe å se opp til – å strekke seg etter. Idretten er Ikke bare konkurranse, men man får gode venner for livet.
Hans-Petter viste et diplom hans far fikk i 1930. Den illustrerte kraften og optimismen som tross alt rådet i denne perioden i arbeiderbevegelsen og som fortsatte på 1950-tallet. Inspirasjonen kom spesielt fra faren som alltid stilte opp – og moren - hun smurte mat og vasket stinkende treningstøy.
Hans-Petter er utdannet revisor, jobbet i skattevesenet og fornøyd med at han fikk «tatt» mange. Han har sittet i bystyret og er i dag styreleder i Oslo og Omland Friluftsråd og brenner for bevaring av Markagrensen. Hans avslutningsreplikk var «Ta vare på Markagrensen og Grøntområdene i byen vår – for der er barna våre.
Det var to levende og veldig engasjerte foredragsholdere som fortalte om Vahl skole og idretten på den tiden. Både idrettsinteresserte og andre koste seg. Det ble mye mimring og utveksling av navn på gamle helter.
Foto: Sigurd Johansen
Oslo, 3. juni 2025/Karin Arnesen
